Dette blir et langt blogginnlegg om noe jeg brenner for. Som barn trodde jeg lenge at jeg var uintelligent og «trasig» fordi jeg slet i skolen. Nå, som voksen og mental trener, ser jeg hvordan manglende tilrettelegging og forståelse har påvirket både meg og mange andre. Jeg skjønner at jeg kan fremstå som uempatisk, men jeg tror ikke det hjelper noen å dele hundrevis av innlegg om at NAV og fastleger er «slemme». I stedet bør vi fokusere på hvordan vi kan forhindre at barn vokser opp til å møte de samme utfordringene vi gjør.
Jeg er heldig som fant mental treningsteknikker, seminarer og studieteknikker som hjalp meg, og ikke minst en far som fikk meg til å føle meg intelligent, til tross for at jeg ofte ble underkjent og hadde høyt fravær i skolen. Disse erfaringene har vært avgjørende for meg, og jeg ønsker å dele hvordan vi kan gi barn den støtten de trenger fra starten av.
Jeg forstår godt frustrasjonen mange føler over å måtte bevise overfor NAV, leger og støtteapparatet at man er syk. Det er en tung og krevende prosess som kan oppleves både ydmykende og urettferdig, særlig når man allerede sliter med alvorlige helseutfordringer. Jeg har selv stått i samme situasjon, med diagnoser som ADHD og PTSD, og har kjent på den samme belastningen.
Det er ingen tvil om at det føles urimelig å måtte dokumentere problemene sine gjentatte ganger. For mange, inkludert meg selv, har det å ikke fokusere på daglige symptomer eller å analysere hver eneste tanke og atferd, vært en måte å håndtere hverdagen på, spesielt i perioder hvor tilgang til hjelp og støtte har vært begrenset. Denne prosessen med å måtte dokumentere og bevise, kan dessuten forsterke følelsen av skam, fordi man blir konfrontert med sine egne utfordringer på en svært konkret måte. Mange kjenner på en dyp skam over å ikke klare å organisere seg selv eller å søke hjelp før situasjonen er på sitt mest kritiske, hvor man kanskje har mistet jobb, relasjoner, eller har skuffet sine nærmeste.
Likevel er det viktig å anerkjenne hvorfor dette systemet eksisterer. I en velferdsstat som vår er det nødvendig at behandling og støtteapparatene er basert på dokumentasjon og fakta. Dette er ikke for å mistenkeliggjøre dem som søker hjelp, men for å sikre at ressursene blir fordelt rettferdig og effektivt til dem som trenger det mest. Alle mennesker har samme rett til å ha det bra, men vi har ulike forutsetninger for å oppnå dette. Å kunne kommunisere og definere sine problemer er en viktig del av prosessen med å få hjelp. Det bidrar også til å fjerne en del av skammen, fordi det å få hjelp er en rettighet, men det fritar oss ikke fra ansvaret vi har for å bidra til vår egen helse.
Å kreve støtte uten dokumentasjon, eller behandling uten å rapportere symptomer, vil være urealistisk. Dette ville undergrave intelligensen og evnen som ligger i diagnosene vi lever med. Det handler ikke om å mistenkeliggjøre, men om å sikre at de som faktisk trenger hjelp, får den.
Når det gjelder symptomforbedring når man får søvn, mindre stress, eller flere oppgaver, er det helt vanlig, og dokumentasjonen blir enda en oppgave. Men av alle de oppgavene man står overfor i en slik situasjon, er prosessen med å sikre støtte en av de viktigste man bør prioritere. Hvis det blir for vanskelig å håndtere dette alene, må vi tørre å be om hjelp fra familie eller venner i den perioden vi trenger å dokumentere vår situasjon.
Slik kan vi bidra til å forbedre systemet, men også ved å forebygge at voksne mennesker blir så slitne. En avgjørende del av dette arbeidet handler om å møte gutter og jenter tidlig i klasserommet og normalisere at alle ikke lærer på samme måte. Barn med ADHD er ikke mindre intellektuelle enn andre barn, men de kan «zone ut» og falle bakpå, noe som ofte fører til svekket selvtillit, nettopp fordi vi ikke adresserer problematikken på en god nok måte.
For mange av disse barna blir det å falle utenfor læringssystemet starten på en spiral som følger dem inn i voksenlivet. Når man ikke får den nødvendige støtten og tilretteleggingen i ung alder, kan dette føre til at man møter voksenlivet med store utfordringer som kunne vært unngått med tidlig innsats. Derfor bør fokuset være på hvordan vi som voksne kan hjelpe barn og ungdom til å unngå å oppleve de samme vanskelighetene som oss. Vi må arbeide for at skolen blir en arena hvor alle barn føler seg sett og forstått, og hvor det er plass til å lære på ulike måter.
Det handler om mer enn bare å gi diagnose, det handler om å skape et miljø der barn med ulike behov får den støtten de trenger for å blomstre. Dette inkluderer ikke bare tilpasset undervisning, men også en bredere forståelse blant lærere, foreldre og andre elever for at ulikhet i læringsmåter er normalt og verdifullt.
I stedet for å fokusere på hvordan vi kan slippe unna dokumentasjonskrav fra NAV og leger, som faktisk prøver å hjelpe oss, bør vi heller rette blikket mot forebygging. Hvis vi investerer tid og ressurser i å hjelpe barn og ungdom tidlig, kan vi unngå at de møter voksenlivet med en ryggsekk full av ubehandlede problemer og skamfølelse. Ved å normalisere ulikheter og gi riktig støtte tidlig, kan vi sikre at flere barn får vokse opp til å bli trygge voksne som ikke trenger å kjempe mot systemet for å få den hjelpen de har rett på.
Dette krever et samarbeid mellom foreldre, lærere, helsepersonell og politikere for å skape et inkluderende samfunn der alle barn får muligheten til å lykkes på sine egne premisser. La oss sette inn innsatsen der den kan gjøre mest nytte, nemlig i barnas formative år, slik at vi i fremtiden ser færre voksne som må kjempe for å bevise sine utfordringer overfor systemet.
Comments