Det er utrolig vanskelig når noen du bryr deg om sliter, og enda mer utfordrende når de rekker ut etter hjelp. Som mental trener opplever jeg ofte følelser av frustrasjon og hjelpeløshet. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si eller hvordan man kan hjelpe, spesielt når situasjonen føles langt utenfor vår kontroll.
Å være nær noen som er selvdestruktiv eller i dyp følelsesmessig smerte kan være hjerteskjærende
for alle rundt dem—familie, venner, og til og med fagfolk som psykologer eller trenere. Det store spørsmålet er: hva skal man egentlig gjøre?
Først av alt, er det viktig å erkjenne våre egne begrensninger. Jeg er ikke psykolog, og jeg er ikke kvalifisert til å behandle alvorlige psykiske lidelser. Men noen ganger virker det som om de profesjonelle systemene som finnes også kommer til kort. Til tross for disse begrensningene finnes det fortsatt måter å tilby meningsfull støtte på, og jeg vil dele noen tanker om hvordan vi kan nærme oss slike situasjoner.
Når noen lider og rekker ut, er det mest avgjørende vi kan gjøre å etablere felles grunnlag. Det er fristende å kaste seg ut i løsninger, spesielt hvis problemet virker åpenbart fra vårt perspektiv. Men det de virkelig trenger, er at vi lytter og respekterer deres virkelighet—uansett hvor skjev den kan virke.
Hvis en person sier at deres selvdestruktive atferd ikke er hovedproblemet, aksepter det. I deres verden er det deres sannhet i øyeblikket. I stedet for å tvinge dem til å konfrontere noe de ikke er klare for, arbeid med det de gir deg. Å finne felles grunnlag er utgangspunktet for enhver reell fremgang.
Det betyr ikke at du må gå på tå hev rundt vanskelige temaer. Du kan sette grenser—som å si: "Jeg trenger at du er edru hvis vi skal ha denne samtalen fordi jeg respekterer deg, og jeg vil hjelpe." Men husk at når noen er i en veldig mørk plass, er deres virkelighetsoppfatning ofte uklar. De kan ta avgjørelser basert på feilaktig logikk. Vår oppgave er å hjelpe dem med å sortere gjennom forvirringen ved å rolig og respektfullt hjelpe dem med å se hvor ting kanskje går galt.
Ofte, hvis du gir noen rom til å snakke fritt, vil de selv avsløre hullene i sin egen logikk. Men hvis du haster med å påpeke det åpenbare—som å si: "Ditt problem er alkohol, bare slutt å drikke"—risikerer du å få dem til å føle seg nedverdiget eller misforstått. Dette kan skyve dem enda lenger inn i isolasjon, noe som er det siste de trenger.
Det de trenger mest av alt er å føle seg sett og hørt. De er allerede klar over, på et visst nivå, at noe ikke fungerer. Ved å lytte, hjelper du dem å føle seg mindre alene, og i det rommet av empati kan du begynne å forsiktig lede dem mot å se ting klarere.
Men selv om du ikke kan "fikse" ting, er det greit. Noen ganger er det mest kraftfulle du kan gjøre å gi en klem, uttrykke kjærlighet, og vise at du respekterer dem som de er. Ikke bli sint eller gi ultimatum. Det handler ikke om å påtvinge din sannhet på dem, men om å erkjenne at det finnes mange perspektiver—og ditt er ikke det eneste som betyr noe.
Til slutt er det å tilby kjærlighet og forståelse, uten dømming, ofte den største gaven du kan gi noen som lider.
Comments